Vår historie
Bærums Verks historie strekker seg 400 år tilbake i tid. De første smeltehyttene ble bygget i 1610. Handelsstedet har siden den gang vært gjennom flom, brann, omstilling og utbygging.
Bærums Verks historie strekker seg 400 år tilbake i tid. De første smeltehyttene ble bygget i 1610. Handelsstedet har siden den gang vært gjennom flom, brann, omstilling og utbygging.
Bærums Jernverk ble anlagt i 1610 av Paul Smelter, på ordre fra Kong Christian IV. I 2010 feiret verket 400-årsjubileum.
I 1997 ble de gamle produksjonslokalene i Bærums Verk bygget om. Det pittoreske jernverksområdet fremstår i dag som et av landets mest særpregede og levende senter for handel, håndverk og historie.
En større boligutbygging i 1980-årene bidro til en ny fase i Bærums Verks historie. Stedets fredede bygninger, samt prisbelønnet arkitektur- og restaureringsarbeid, dannet grunnlaget for et unikt handels– og håndverkssenter.
Jernstøperiet ble nedlagt i 1964, og driften ble omlagt til trevareindustri. Det ble blant annet produsert dører.
På grunn av elektriske apparater var det ikke lengere så stor etterspørsel etter støpjernsovner. Siste arbeidsdag var 2. juli 1964. Mange av arbeiderne begynte i stede i trevareindustrien. Harald Løvenskiold startet en dørfabrikk i 1952, og denne vokste jevnt og godt frem til den flyttet til Telemark i 1978.
I 1898 ble verket omdannet til et interesseselskap, bestående av baron Harald Wedel Jarlsbergs arvinger og Carl Otto Løvenskiold, som på den tiden var statsminister. Senere ble verket gjort om til aksjeselskap.
Da tidligere eier Peder Anker døde i 1824, ble grev Herman Wedel Jarlsberg eier av jernverkene. Da han døde i 1840 ble driften overlatt til sønnen, baron Harald Wedel Jarlsberg.
Baron Harald Wedel Jarlsberg var utdannet marineoffiser, og var den siste som drev jernverket på Bærums Verk etter den gamle metoden. Han var også ordfører i Bærum kommune i flere perioder.
Masovnen fra 1767 var i drift frem til 22. mai 1874, da den blåste ned for siste gang. Virksomheten ble lagt om til jernstøperi med tilhørende mekanisk verksted. Den nedre delen av Masovnen ble stående som en del av støperibygningen, og er i dag – til tross for ombygning – bevart som et minne fra jernverkstiden.
I 1791 tok Peder Anker over driften av verket, etter å ha overtatt etter Conrad Clausens enke. Peder Anker var eier av både Bogstad-godset og Bærums Verk. I tillegg var han Norges første statsminister, fra 1814 til 1822.
Peder Anker var eier av både Bogstad-godset og Bærums Verk. I tillegg var han general- veiintendant og den første norske statsminister fra 1814 frem til 1821.
Peder Anker bygget under høykonjunkturen i 1790-årene en masovn (mulltømmerovn) på Fossum, og en stangjernshammer i Maridalen. Han tok også opp igjen de gamle gruvene ved Sognsvann for å få god malmblanding. Han bygget vei fra Bærums Verk over Fossum, forbi Sognsvannsgruven til Maridalshammeren – den såkalte Ankerveien. Veiene ble sentralnerven i den mektige industrivirksomheten til Peder Anker. I 1820 kjøpte han Hakadals Verk, og sammen med sin svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg, som senere drev jernverkene , bygget han vei fra Maridalshammeren til Hakadals Verk – den såkalte Greveveien.
Bedriften besto nå av masovn og stangjernshammer ved Bærums Verk, Fossum, Maridalen og Hakadals Verk. I 1820 kjøpte Peder Anker dessuten Moss jernverk.
Peder Anker døde i 1824.
I 1773 overtok den 18-årige Conrad Clausen driften av Bærums Jernverk. Han var godt skolert i bergverksdrift og tok med seg nye ideer fra utlandet, noe som blant annet førte til at masovnen nå kunne brenne hele året. Conrad Clausen utvidet verket og bygget en ny og bedre skole.
I 1773 overtok den 18-årige Conrad Clausen driften av Bærums Jernverk. Han hadde allerede fått god skolering i bergverksdrift i utlandet, og verket fikk nå sin kanskje viktigste periode. Nye driftsformer ble innført, noe som b.l.a. førte til at masovnen kunne brenne hele året. Tidligere ble den blåst ned når det ikke var nok vann i Lomma (Lommedalselva).
Conrad Clausen utvidet også Verket med Fossum (ved Bogstadvannet). Han laget en ny og bedre Verksskole, som var påbegynt i Anna Kreftings tid, og han ansatte fast skoleholder i 1773. Conrad Clausen døde ung, bare 31 år gammel, og hans enke drev Verket videre i noen år før det i 1791 ble solgt til Peder Anker, eier av Bogstad.
I 1762 brant hovedbygningen på Bærums Verk. I en alder av 79 år startet Anna Krefting gjenoppbyggingen – og bygningen stod ferdig i 1764. Da Anna Krefting døde i 1766, solgte arvingene verket til et interesseselskap, som drev det fram til 1773.
I 1664 tok familien Krefting over verket, og drev det helt fram til 1769. Verket ble etter hvert regnet som det største i landet, og hadde stor betydning for Norge i krigsårene fram til 1721.
Johan Krefting begynte først som ansatt hos Gabriel Marcelis. Han overtok først etter faren sin på Eidsvoll Jernverk, og i 1664 kjøpte han Bærums Jernverk av Gabriel Marcelis. Flere av ovnene som ble bygget under Johan Kreftings styre er de man kan se i vårt ovnsmuseum i dag.
En stor vannflom i 1638 ødela dammer og driftsbygninger. Verket ble midlertidig lagt ned i 1640, før nederlenderen Gabriel Marcelis tok over i 1641. Han bygget en dobbel masovn i 1643 og drev verket fram til 1664.
Den doble masovnen ble bygget omtrent der den siste masovnen står i dag, det vi på Bærums Verk kaller "Støperibygningen". I ca 1640 ble Vertshuset på Bærums Verk bygget etter beskjed fra kongen. Stedet skulle fungere som en sjenkestue og sovested for de som reiste mellom hovedstaden og Bergen. Gabriel Marcelis overtok Bærums Verk i 1641. Han var svært opptatt av stor produksjon, og styrte blant annet også Eidsvoll Jernverk og Solberg gruver i Arendal. Skogen i området fikk lide av dette, da det krever betydelige mengder treverk og kull for å drive slike masovner.
Paul Smelter, Kong Christian IVs bergverksmann, etablerte jernverket i Bærum i 1610. Det Norske Jernkompani tok over driften i 1624, og drev verket fram til 1640.
Paul Smelter startet opp Bærums Jernverk i 1610, men den første tiden lå anlegget på gården Wøyens grunn. Produksjonsformen var enkel og gammeldags. Først ble malmen varmet opp i åpne renner, før den varme jernklumpen ble banket og smidd til det de ville ha. For Pauls Smelter var det i hovedsak kanoner og kuler. Det ble kjøpt opp flere gårder, blant annet for å sikre vann, mat og husrom for arbeiderne. i 1621 ble landets første masovn bygget. Med dette kom det enda flere støpemuligheter!