Elena Engelsen (Kapp, 1952) er kjent for sine dyreskulpturer, med den store tigeren på Jernbanetorget i Oslo som det kanskje mest kjente og synlige verket for et stort publikum. Med årets verk har Engelsen tatt utgangspunkt i skrukketrollet. Det lille leddyret, som faktisk tilhører krepsefamilien, har med sin prehistoriske fremtoning i liten grad vært viet mye oppmerksomhet i kunsten. Likevel er det åpenbart en skapning som har et stort potensial som formspråk. 

I Engelsens skulptur er skrukketrollet plassert liggende på ryggen, og det er umiddelbart fristende å gripe til en humoristisk forståelse av denne posisjonen. For på et nivå er det jo snakk om at skrukketrollet ligger og spreller med bena. Samtidig er det også åpenbart at dette i dyreriket innebærer å være eksponert og sårbar.

Men måten Skrukketrollet er utformet, og ikke minst hvordan det er plassert på fundamentet, gir også figuren en litt unaturlig buet form, som gjør at den fremstår på grensen til absurd. Dette gjør imidlertid også at den på samme tid blir mer abstrahert. Det forsterkes ytterligere gjennom at den også har en litt unaturlig oppreist positur, som fremhever funksjonen som kunstverk. Engelsen arbeider dermed mer åpent med det rent formmessige, og selv om motivet unektelig har betydning, så danner det kanskje først og fremst utgangspunktet for det skulpturelle arbeidet.

Slik har Engelsen også arbeidet med tidligere verk, hvor hun formgir dyr vi ikke nødvendigvis ser så ofte i kunsthistorien. Flere av disse er utført i tilsvarende lett forvridde former, som gjør skulpturene til noe mer enn rent figurative fremstillinger av spesifikke dyr. Slik Engelsen har gjort det i tidligere fremstillinger av eksempelvis grevling eller krokodille, så er også Skrukketrollet et verk hvor dyrefiguren nærmer seg den abstrakte og modernistiske skulpturen. For betrakteren åpner dette opp for en mer kompleks erfaring. De siste årene har det i kunsten vært en stor interesse for jordkloden, slik vi kan tenke oss den uten mennesker. Dermed er kanskje valget av det prehistoriske skrukketrollet som motiv også særlig aktuelt i dag.

Sverre Wyller (født 1953) har også tidligere laget smale, høye skulpturer i bemalt stål, men aldri før har vel disse tatt like direkte form av å være en så tydelig figur. Pilegrim er Wyllers mest menneskelignende skulptur hittil. Helt figurativ er den selvsagt ikke. Men av utseende som i tittel refererer den direkte til menneskekroppen, og ikke minst til mennesket i en slags bestemt form, en person med konkrete egenskaper, eller kanskje heller et spesifikt prosjekt. Pilegrimsferden er unektelig en sentral del av verkets historikk. Skulpturen ble opprinnelig laget med tanke på en plassering i Erkebispegården knyttet til Nidarosdomen i Trondheim.

–

Likevel endte den her på Bærums Verk, i skulpturparken der den nå finner sin plass side om side med verk av et stort antall av Norges viktigste skulptører. Det passer godt, for nettopp pilegrimsferden er også en viktig del av kunsthistorien. Dagens estetisk motiverte reiser, om det måtte være til Louvre eller amerikanske Land Art-klassikere, har solid forankring i den tradisjonelle, religiøse pilegrimsferden.

–

I denne skulpturen er det imidlertid den reisende selv som holdes frem av Wyller. Kunstverket representerer den som tradisjonelt har reist rundt for å se kunsten, eller de religiøse ikonene. Materialene menneskeliggjøres og gis en slags egen bevissthet. Wyller sier selv at når han arbeider med skulpturene i funnet stål av denne typen, så er han alltid «billedhugger» i tradisjonell forstand. Han nærmer seg skrapmetallet slik de gamle mesterne forholdt seg til marmoren. Å finne frem til skulpturens form er en gradvis prosess hvor materialer fjernes, stykke for stykke, slik at kunstverkets form blir til og trer frem. Figuren i Pilegrim er på mange måter en melankolsk skikkelse, en stedfortreder for oss som betraktere, et undrende individ i møte med både kunsten og verden for øvrig.

–

Tekst: Erlend Hammer

–

Skulpturen «Pilegrim» er utført i stål.

Light Bulb Man er en av Bjarne Melgaards mest ikoniske figurer. I et kunstnerskap som er fullt av tilbakevendende karakterer står denne lyspæremannen i en særstilling. Opp gjennom årene har en rekke andre kommet og gått; Mr. Snuff, Pink Panther, Jack Smith-Pingvinen, for å nevne noen. Men ingen av disse kan vel sies å være like mystiske, og varig fascinerende, som nettopp Light Bulb Man. Kanskje skyldes dette at figuren alltid har fremstått som i særstilling personlig?

Bjarne Melgaard har i snart 30 år vært en av de mest anerkjente innen norsk samtidskunst. Han er kjent som en av våre mest nyskapende malere, men samtidig ikke minst for sine ambisiøse utstillinger der maleri, film, skulpturer og figurer inngår i en kompleks helhet.

Per Inge Bjørlo (født 1952) er kunstneren bak skulpturen «Vekta av lunge og kråkelyd». Han regnes som en av Norges mest markante samtidskunstnere. I mer enn tredve år har Bjørlo vært en sentral aktør på kunstscenen. Hans arbeider spenner fra skulptur, maleri og grafikk til installasjonskunst. Skulpturen «Vekta av lunge og kråkelyd» har fått en sentral plassering i hjertet av parken, hvor den står å skuer utover som stedets vokter. Figuren har et lekent og nysgjerrig uttrykk, en røff materialbruk og overflate som inviterer til nærmere betraktning.

Aase Texmon Rygh (1925-2019) er en av de få 50-tallsmodernistene som har holdt fast ved sin ungdoms idealer og utviklet dem mot perfeksjon. Hun er en pioner innen norsk skulptur og har et modernistisk uttrykk.

Möbius stående er laget av Diabas.

Kåre Groven (født 1945)  har en lang og omfattende fartstid i norsk kunstliv. Groven er kjent for sitt særegne formspråk med skulpturer i store format og ulike materialer, og arbeidene har ofte et miljø- og samfunnskritisk blikk. Han er for mange kjent for skulpturen «Utkast» på Oslo Lufthavn, Gardemoen, som viser en som i ferd med å sende avgårde et papirfly.

Kåre Groven var årets utstiller på Bærums Verk 2018, og verket «Dør inn dør ut» inngår i den permanente samlingen.

«Dør inn dør ut» er utført i cortenstål.

 

Skule Waksvik (født 1927) er mest kjent for sine dyreskulpturer, ikke bare dyr i fri utfoldelse i naturen, men også for våre egne hus– og gårdsdyr. Han er representert med dyreskulpturer over hele Norge.

Skule Waksvik har også utført en rekke monumenter over kjente personer som f.eks. Petter Dass i Sandnessjøen og Ann Margritt med oksen (Falkberget) på Røros.

I skulpturparken finner du 3 skulpturer av Skule Waksvik; Dialog, Hanne tar solbad og to små griser. Alle støpt i bronse.

 

Inghild Karlsen (født 1952) er tekstilkunstner, billedhugger og scenograf som ofte overskrider grensene mellom disse i sine kunstprosjekt. Sted, nærvær og identitet får et tre-dimensjonalt uttrykk. Materialfølelsen er grunnlaget i kunstverkene hennes, men de assosiasjonsskapende kvalitetene er like viktige. Skulpturene avspeiler hennes interesse for dialogen mellom den nordiske kulturen og samtidskunstens uttrykk.

Janus er laget i hvit betong.

 

Hilde Mæhlum (født 1945) eksperimenterer med forskjellige uttrykksformer i arbeidene sine. Hun har et talent for kombinasjonen av følsomhet og strenghet i skulpturene sine. Et gjenvendende tema i hennes arbeider er mennesket, spesielt hode og ansikt.

I skulpturparken finner du 2 skulpturer av Hilde Mæhlum; Inntrykk som er hugget i granitt og Maskebærere som er støpt i bronse.

 

Kirsten Kokkin (født 1951) sine skulpturer kjennetegnes av et naturalistisk formspråk ofte med en sensuell og energisk kvalitet, som er utført med en
uovertruffen nøyaktighet i anatomi og detaljer. Hun er kanskje mest kjent for sine lyriske skulpturer av dansere, der hun utrykker tidløse, menneskelige følelser gjennom bevegelse. Hun er en av de ledende figurative billedhuggere både her i Norge og i U.S.A. hvor hun på 1980 tallet etablerte seg og fortsatt tilbringer mye av sin tid og virksomhet.

Fruen på Verket er støpt i bronse. Skulpturen er av Ingegjerd Løvenskiold som i perioden 1975-1994 var medvirkende til restaureringen og videreutviklingen av Bærums Verk.